I tell you that I'll always want you near

You say that things change

Jeg blogger igjen, ja. Jeg sto å pusset tenner da det slo meg at jeg faktisk avogtil har tenkt tanken på å gifte meg med noen, bare sånn at de ikke kan dra. Jeg har selvsagt aldri gått noe lengere med denne tanken, men det slo meg også at den er veldig egoistisk. Å få noen til å bli værende kan være en kunst, det kan være enkelt og det kan være noe man ikke engang tenker over. I mitt tilfelle har jeg tenkt litt. Mange ganger. Mest de gangene jeg er redd for å miste. Og når jeg blir redd for å miste noen, oppfører jeg meg merkelig, jeg gjør ofte rare ting og jeg sier veldig mye jeg ikke mener. Jeg tror jeg blir litt stresset, og dette er et uvanlig fenomen for meg. Jeg blir aldri stressa. Jeg tar meg god tid, jeg gjør stort sett bare det jeg selv ønsker og jeg mener at det å ha dårlig tid er en bra ting. Altså stress er igrunn litt ukjent for meg. Jeg kan ikke si om det er stress helthelt sikkert, det er mulig jeg bare føler meg truet eller inneklemt også, men dete får meg da til å oppføre meg morsomt.

Dere som faktisk har lest bloggen min over en periode på sånn ca et år ellerno, skjønner sikkert at det akkurat nå har skjedd noe som har fått meg til å tenke eller at jeg bare hører på Tori Amos, blir sentimental og får et "skrive-noe-saklig-på-bloggen-min-midt-på-natten-kick." Jeg tviler på at det er noen, men uansett da. Det jeg vil fram til er at når jeg stoler helt og fult på en person vil jeg ikke reagere slik, og det er morsomt. For de personene jeg nettopp burde stolt fulstendig på, er det jeg oppførere meg merkelig rundt når jeg er redd for å miste dem.

På onsdag, uten å gå i detaljer oppdaget jeg et "meg" jeg ikke har opplevd før. Jeg er sikker på at om jeg var to personer, en meg og en onsdagskveld meg kunne vi giftet oss. Ikke fordi jeg er redd for å bli borte, men plutselig fikk jeg svar på alle tingene jeg har lurt på med megselv, alle gangene jeg ikke har skjønt noe ble plutselig hele og fulstendige, og jeg ble veldig fornød, for å si det slik. Desverre har jeg allerede glemt hva disse tingene var, men jeg vet at jeg fant svar, så jeg er tilfredstilt nok. Noe er det bare meningen at man skal lure på, er sikkert derfor det allerede er glemt.

Jeg har også lagt merke til at INGEN kommenterer når jeg skriver lange meningsfulle blogginlegg jeg er råfornøyde med. En dag skal jeg skrive en bok, ikke en historie eller noe slikt, men jeg skal skrive en bok om.. Det får dere se. Jeg kommer mest sannsynlig til å gi den ut under falskt navn og heller la verden tenke "wow, hun har virkelig klart det! for en fantastisk dame" uten å vite hvem jeg er. Så skal jeg dø alene i en toppetg. leilighet i new york. Ikke en stor fin en, men en liten koselig en. Også skal jeg dø enten av alder, eller mens jeg gjør noe jeg elsker. Så kanskje blir det ikke alene likevel.

Men nok babling fra meg, seriøst, jeg tror virkelig ikke dette er til interresse for en eneste person. Jeg vet bare at jeg selv elsker sånne meningsfulle innlegg. MEN nå er det natta, klokken er altformasse, jeg er egentlig litt småfurt og jeg gleder meg til i morgen/etterpå. Så godnatt. Legger med et bilde jeg finner random når jeg trykker på "legg til bildeknappen" snart. Takk.


random - jatakk.