Nå har jeg sittet her en stund og lest blogger. Det fasinerer meg at man faktisk sitter og leser om andres liv og meninger, når man bare kan snakke med personen. Men vi liker vel å være litt anonyme, selvom den tanken kræsjer litt hos meg. De som skriver en blogg leser somregel andres blogger, så man deler ut om livet sitt til mennesker, og man leser om andres liv, godt vitende om at den personen neppe vet at du akkurat har brukt den siste halvannen timen din på lese nettopp hans/hennes blogg. Så man kjenner hverandre uten å vite det. Det liker jeg.
Men bare for å skifte tema sånn helt uten videre, så fikk jeg en ganske lei beskjed i dag. For jeg har alltid flyttet før jeg har rukket å skaffe meg et "bånd" til stedet jeg har bodd. Jeg har flyttet langt over 20 ganger, og det lengste jeg har bodd i samme leilighet/hus må ha vært fra 2 til 4 klasse. Uansett, så har jeg hatt én plass som alltid har vært der. Det har vært den ganske primitive hytta vår på Smøla. Den har utedo, ikke innlagt vann og solpanel som samler strøm. Den er kjempeliten, men plassert på den fineste plassen på hele Smøla. Btw så er det faktisk fra Smøla etternavnet mitt kommer. Gjelberg. Men tilbake til den leie beskjeden: Den hytta er nå solgt.
Smølahytta er det eneste stedet jeg føler meg hjemme, noen gang har følt meg hjemme og kommer til å føle meg hjemme. Og det er det eneste stedet som minner meg om bestemor. Så det føles ut som om noen har tatt fra meg det eneste som binder meg til noe. Noen har faktisk det. Det er leit å tenke på, men sånn er livet. Og når pappa først ringer og forteller meg noe så kjipt, kunne jeg like godt bli sentimental og begynne å sippe over at han bruker mer tid på den nye familien sin, enn det han noengang har gjort med meg.
"I dag har jeg og S vært på kunstgress og stått på rulleskøyter," eller "Var å så på kampen til S i dag, han er kjempegod! Og i morgen skal jeg være med han på turn." Jeg kan ikke huske én ting pappa tok meg med på da jeg var liten. Alt han gjorde var å gi meg dårlig samvittighet for at jeg bodde hos mamma. Men jeg tror egentlig foreldre spiller på det. Særlig dem man ikke bor hos.
Nå har jeg faktisk sittet her og brukt sikkert 20 min på å skrive dette om megselv, noe som sikkert minimalt med mennesker kommer til å lese, og noe som sikkert ikke halvparten av de som står meg nærmest vet om. Det liker jeg egentlig. For her slipper jeg få en respons. Jeg liker ikke responser på noe som har med meg å gjøre. Derfor skriver jeg det her, og håper på at.. Nei, det vet jeg egentlig ikke.
En ting til jeg ikke liker er når folk jeg har delt noe med, en sang eller bare en ting som betyr noe for meg, igjen deler det med noen andre. En ny dame eller en annen bestevenn. Da er det ikke min ting mer, da er det plutselig den personen og en random han/hun velger å dele det med. Og sånn kan det fortsette, uten at noen husker meg for det. Jeg vil bli husket for sånt jeg.
