Nå sitter jeg på skolen, hører på musikk og prøver å finne spørsmål til portrettintervjuet jeg skal ha med Karanbir. Det er igrunn litt vanskelig, menmen. I går var jeg og Steffen på kino igjen, han er så søt. Vi så Knowing, jeg synes den var råbra, og slutten hadde en herlig vinkling. Den setter kristendommen litt på spissen for å si det sånn, gir litt å tenke på. Anbefaler alle å se den. Jeg er oppvokst i en kristen familie, og fra jeg var stor nok til å snakke har jeg bedd til gud hver kveld. Det er lenge siden jeg har gjort det nå, og jeg kaller ikke megselv kristen mer. Jeg kan gå med på at jeg er religiøs, hvis det innebærer å tro det finnes noe mer her i verden, enn det vi vet, forstår og ser. Jeg velger å kalle dette Gud, fordi jeg ikke har noe navn på det. Gud kan være så mye, og jeg velger å ikke se på det som noe konkret. Gud for meg er bestemor. Hun døde av kreft for 4 år siden nå, og av de i familien min som han dødd, er det bestemor jeg føler jeg har noe "uferdig" med. Morfar og Oldemor hadde jeg liksom fått den siste fine tiden med, mens bestemor fikk beskjed om at hun skulle dø. "Du kan dø nå, om noen dager, uker, måneder, ingen vet, men du kommer til å dø." Vi kjørte fra Sørumsand til Kristiansund dagen etter.
Det var tunge dager på sykehuset, og bestemor var veldig borte av alle medisinene. Hun snakket lite, og orket ingenting. Mesteparten av tiden brukte jeg ved sykehus-sengen hennes og holdt henne i hånden. Alle i familien var redde for å spørre henne om ting angående kreften og det å skulle dø, likevel stilte jeg spørsmålet. "Bestemor, er du redd for å dø?" Spurte jeg, hun betraktet meg med sløvt blikk og svarte "Ja, jeg er redd for at det skal gjøre vondt." Det var helt sykt. Gangen før da jeg hadde besøkt henne lovet jeg henne at hun skulle bli frisk, og at vi skulle ha det kjempefint framover. Slik ble det altså ikke, og på den tiden var jeg 12-13 og ville egentlig helst være ute med Gunhild og gjøre morsomme ting. Jeg var lite på sykehuset iforhold til at jeg visste hun skulle dø, men man gjør alle ting man angrer på.
Dagen vi skulle reise hjem hadde jeg og besta vår siste prat, og jeg fikk henne til å le for første gang på flere uker. Det siste hun sa til meg var "Vilde, vær flink på skolen, gjør det bra. Jeg er glad i deg." Jeg brast ut i en forferdelig, hulkete gråt og presset fram et "Ja, bestemor, jeg lover. Glad i deg også!" Jeg så på henne i noen sekunder før vi gikk. Det var en helt sinnsyk følelse. Og selvom vi fikk tatt farvel er det likevel noe som mangler. Kanskje det at jeg faktsik ikke har gjort det bra på skolen i det heletatt. Vel, dette inlegget ble utrolig langt, i forhold til at det startet med en film jeg så på kino, men det jeg skulle fram til, var at jeg bruker bestemor som noen å snakke med. Jada, jeg er sikkert klin gal som har så dype samtaler med en død person at jeg griner, men likevel, det er en bra ting. Synes jeg da.
Til å være så få som leser bloggen min føler jeg at jeg deler litt mye, men samma. Nå har jeg først skrevet det, så nå kan dere lese og tolke som dere vil. Nå har dere historien min om å miste en man er glad i, takk.
Tittelen her har jeg brukt engang før, men den passer i forhold til innlegget. Jeg hadde en drøm engang, om at jeg og bestefar var på Smølahytta, etter bestemor hadde dødd. Vi sto på verandaen, og plutselig kom bestemor gående inn gjennom porten, gikk ned i hagen, smitle og vinket til meg, sa noe jeg ikke hørte, og gikk videre. Jeg sa til bestefar "Men, det er jo bestemor, hun er jo død!" Da svarte han "Ja, men avogtil kommer hun innom for å sjekke at alt er bra."
Og siden jeg påenmåte bruker henne som folk flest bruker "gud" synes jeg det var litt spesielt.
bildet er fra smøla, veiholmen. aner ikke hvem som har tatt det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar