When worry is all I can do

and its make me kinda wonder, why time is going nowhere when I'm waiting for you

Nå er bloggehumøret bedre, og jeg har funnet en sang som matcher den mindre bestembare sinnstilstanden min. Lars Kilevold's When You Are Gone. Tror ikke det er mulig å laste den ned, jeg fant den på nye mobilen til mamma. Var sånn med telenoropplegg.

Jeg har akkurat sett Twilight igjen. Nettfilm med crappy kvalitet, hurra. Men filmen er så bra uansett, så jeg overlevde det. Awh, kan ikke noen bare gi meg Edward Cullen? Haha. Jeg har også funnet ut at jeg vil ha det jeg ikke kan få, eller det jeg ikke får ha. Det er litt irriterende, men så mye mer spennende. Menja, jeg håper virkelig det blir noe av studieåret mitt i New York, for det er akkurat det jeg trenger. Et år borte fra hjemme, folk og alt jeg har. Nå er det lenge siden det har vært noen foranding på noesomhelst.

I believe I can see the future
Cause I repeat the same routine
I think I used to have a purpose
But then again

Takk Nine Inch Nails, for å lage en sang som passer meg perfekt. For jeg er fortsatt på autopilot, uansett hvor mye jeg prøver å unngå det, være spontan, gjøre det jeg liker, så går det ikke. Noe kjører meg tilbake til samma greia. Alltid samme greia. Skole, hjem, krangle, sove, stresse, skole, sove, krangle, ut i helgene om jeg ikke er syk. Og syk har blitt endel av rutina.

Mamma beklager alltid all flyttingen vi har vært gjennom, alle gangene jeg endelig begynner å føle meg hjemme, for å så pakke sakene igjen og dra. Og jeg forteller henne hver gang at det går bra, for det gjør jo det. Det som ikke går bra er når hun prøver å gjøre det godt igjen med å bli boende, bruke masse penger for å kjøpe et fint hus. Selvfølgelig elsker jeg huset mitt, kjellern min. Ja, alt. Men jeg er konstant stressa over at alt står stille. Det eneste jeg vil nå, er å flytte. For jeg klarer ikke slå meg til ro noe sted. Jeg trenger ikke flytte langt for å slappe av, selvom det hadde vært fint. Men bare det å bo i en leilighet et sted i nærheten hadde digg. Nytt rom, nye naoboer, nye rutiner. Nå stue, nytt sted å spise middag. Ja, alt det et hus faktisk innebærer.

Jeg prater alltid ut om følelsene mine på bloggen, og det som da faktisk er så fint, er at folk leser det, men ikke snakker med meg om det. Jeg tror det må være det eneste her i verden jeg faktisk ikke klarer. Det å snakke med noen om følelsene mine, livet mitt eller alt som skjer. De samtalene unngår jeg lett, det er så mye enklere å fortelle det og vite at jeg ikke får noen respons. Hurra for blogg!

Men nå er det sent, jeg er sliten etter i går og vil egentlig bare sove, selvom det er så mye som foregår i hue mitt nå. Men bare det å legge seg i senga og slappe av blir digg. såja, Godnatt :)


gi meg tilbake smølahytta og evnen til å elske noe