I am all the days that you choose to ignore

Jeg er fortsatt ikke lykkelig. Og i allefall ikke etter i går. Jeg er fortsatt kald og jeg kan ikke skjønne hva jeg tenkte på da jeg fortsatte å danse på scenen mens noen helte øl over meg. Men vi gjør alle ting man ler av senere. I morgen kommer jeg og Mona til å bruke starten av dagen på å knise av lørdagen, der jeg forteller alle detaljene jeg kan huske i min mer berusede tilstand, også vil jeg bli sint på læreren fordi vi ikke får høre på musikk. Dagene mine er så like. Jeg lever i en speilverden elns. Hver dag gjør jeg det samme, klager over det samme, og de få gangene livet mitt oppdager noe nytt og spennende, er det borte like fort som det kom. Jeg er i en grusom sinnstilstand for tiden, og den blir ikke noe bedre av at ingenting jeg gjør passer til den. Alt jeg vil nå er å få igjen min stjålede ipod, sitte i slottstrappa en regnfull høstkveld og bare føle meg levende.

Jeg lever ikke lengere, jeg bare.. Er tilstede. Noen har satt meg på autopilot. Jeg bestemmer ikke hva jeg gjør, og jeg har rutiner. For noen ville dette vært flott, men jeg føler meg låst inne. Jeg elsker forandringer, ommøbleringer, nye ting, nye mennesker, mange mennesker, nye steder, å flytte, endring i været, endring i væremåte. Alle mulige slags endringer på alle mulige måter, livet mitt står stille når det helst ikke bør gjøre det.

Endamer nedslått og geir føler jeg meg når noen stiller spørsmålet "Er du sur?" Og fortsetter med "Du ser sur ut." Da blir jeg sur, ikke sånn sur, men litt mer sånn "gå å kjøp deg sosiale antenner" sur. De burde solgt det på rimi. "sosiale antenner, 28,50." Tenk så fint. Kanskje verden ville fungert litt bedre. Eller ikke.

Jeg gir opp, kidnapp meg, ta meg med vekk. Gjør hvafaen dere ønsker, bare endre hverdagen min. På forhånd takk.