one night to push and scream and make believes

Det er sent. Jeg burde sove, men jeg er våken. Jeg har bare jallablogget i det siste, ikke det at noen leser uansett, men i dag er jeg sånn tankete. Jeg kom over en sang som plutselig fikk meg til å innse en ting helt klart; Man kan ikke ha noe foraltid. Nå snakker jeg ikke bare om tinger, men om personer også. Kanskje et dyr, en sang eller ja, you name it. Jeg bytter ofte ut brae ting, ikke nødvendigvis fordi jeg vil, eller gjør det frivillig. Byttet ut blir det i allefall, eller bare borte. Blir noe borte kan det få en konsekvens som gjør at noe annet, kanskje større og mer betydningsfult forsvinner.

Jeg har akkurat byttet ut noe, og det jeg har byttet ut er klar over det. På en måte. Jeg tror det er rart, for det jeg har byttet ut kan ikke byttes ut til noe bedre eller dårligere. Egentlig kan det ikke byttes ut, men det måtte til, og jeg tror det går bra :)

Akkurat nå trenger jeg en ordentlig høstkveld og en person med akkurat samme sinnstilstand og musikkbehov som meg. En person som vil sitte ute hele natten, drikke kakao med meg og forstå meg på en måte ingen andre kan. Bare forståmeg uten å forstå, tror jeg. Men det kommer aldri til å skje, og jeg ender nok opp i slottstrappa med narvesen-kakao og ipoden min. Ganske sikkert et sted mellom 20:00 og 22:50, alene etter å ha fulgt noen på et annet tog. Men jeg liker det, så det er greit.


Også har jeg funnet ut at jeg lever ca 17 år forseint.

paapz på trommer, elgen synger.